Det var daværende landbruksminister Gunhild Øyangen som oppnevnte Alstaheim-utvalget i 1987. Utvalget fikk i oppgave å stake ut veien for den framtidige landbrukspolitikken. Tre år etter la utvalget fram sin innstilling.
Utvalget delte seg i tre fraksjoner. Ei gruppe besto av statens representanter, den andre besto av tre menn fra Bondelaget, Skogeierforbundet og Pelsdyravlslaget, kalt "landbrukets elite" i følge Per Olaf Lundteigen, mens åtte medlemmer, iberegnet de to fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag utgjorde Miljøfraksjonen. I Miljøfraksjonen var det sju jenter og Per Olaf Lundteigen.
Flertallet i utvalget gikk inn for å fjerne inntektsmålet om jamstilling i inntektsnivå med industriarbeiderne, som ble vedtatt i 1975. Nå skulle målet være å gi inntektsutvikling som andre. Når en starter med at bondeinntekten ligger under gruppen det skal sammenlignes med, vil ren matematikk bety at inntektsgapet i jordbrukets disfavør ville øke fra år til år. Statens representanter var for dette forslaget, og hadde flertall.
Miljøfraksjonen ønsket et tallgrunnlag i form av driftsgranskinger, som skulle fortelle om de økonomiske realitene i næringa. Men de ville ha representative driftsgranskinger som også tok med små bruk og deltidsbruk. Dette vant de ikke fram med. Disse brukene var ikke med i driftsgranskingene da, og heller ikke nå, selv om disse brukene også er svært viktige for å øke sjølforsyninga og sikre matvareberedskapen.
Bak dette utvalget ligger departementsråd Per Harald Grue, med sin kunnskap om hva stortinget egentlig ville ha, billigere mat (AP), og et mer markedsbasert og svekket landbruk (H og FrP). Jordbruksavtalene skulle brukes til det markedskreftene ikke klarte. Bruken av investeringsmidlene var her sentral.
Flertallet hadde også et noe spesielt syn på hvordan man skal opprettholde matvareberedskapen i tilfelle krig, katastrofer eller avstengning for handel med utlandet. De mente løpende jordbruksproduksjon var for sterkt vektlagt, og at graden av sjølforsyning ikke var et egnet mål på beredskapsevnen. I NBS mener vi at løpende matproduksjon og sjølforsyning er helt essensielt for å sikre matberedskapen.
Flertallet i utvalget ville heller legge mer vekt på produksjonspotensialet, altså opprettholde en viss bruk av arealene, men ekstensivere driften. I dette ligger faren for at driften bare tilfredsstiller kravet til å få areal- og kulturlandskapstilskuddene. Dette gjør det mulig å "høste tilskudd" ved å motta tilskudd selv om jorda bare høstes.Dette ble gjennomført, samtidig som det ble snakket om å sikre sjølforsyninga.
Som et ledd i dette ble det i jordbruksforhandlingene fremmet et forslag om et "beitepussertilskudd" i 2011 da SP's Lars Peder Brekk var landbruks- og matminister, der man ikke skulle trenge å bruke fôret på slike teiger. Men dette ble ikke innført.
Jordbrukets medlemmer i utvalget klarte ikke å stå samlet om et felles forslag. De tre, tidligere omtalt som landbrukets elite, brøt ut fra Miljøfraksjonen i nest siste møte. I følge POL var de tre med for å påvirke Miljøfraksjonens øvrige medlemmer, ikke fordi de var enige med dem. Miljøfraksjonen ville stimulere til å ta større arealer i bruk og etablere flere gårdsbruk. De ville endre produksjonsmåten i retning av mer bruk av lokale ressurser, mindre sprøytemidler, kunstgjødsel og innkjøpt kraftfôr. Importvernet skulle sikre et nasjonalt marked og et nasjonalt prisnivå. Dette ville altså ikke bl.a. Bondelagets representant være med på.
Landbruksminister Gunhild Øyangen endret også sitt syn på den framtidige landbrukspolitikken mens utvalget jobbet. I starten var hun åpen for Miljøfraksjonens tenkning, men ville senere konsentrere produksjonen på færre gårdsbruk, som et ledd i EF-tilpasningen. I dette bildet hører det med at statsminister Gro Harlem Brundtland i 1988 påla alle departementene å tilpasse seg EF-lovverket i utformingen av nye norske lover og forskrifter.
I ettertid, når en ser på hva som er iverksatt av Alstaheim-utvalgets forslag, ser en at Bonde- og Småbrukarlagets gamle kjempe hadde rett når han sa at jordbruksavtalen er en rasjonaliseringsavtale, en avtale som gir staten økt makt over jordbrukets utvikling og organisasjoner. Jordbrukets ledere ble i hht avtaleinstituttet forpliktet til å støtte vedtatte avtaler, også de man ikke hadde skrevet under på. Og stortinget vedtar jordbruksavtalen, også når begge organisasjonene har brutt forhandlingene, sånn at organisasjonene må støtte en avtale som er i strid med medlemmenes interesser.
Etterdønningene etter dette utvalget, at man gikk over til å måle inntektsutvikling fra et inntektsnivå som lå under de det skulle sammenlignes med, og at man skulle øke konkurransekraften mot import ved å øke prisene til bøndene minimalt, har ledet fram til Bondeopprøret og kampen for ærlige tall.
Fylkeslaget reagerte kraftig på et internt notat i Landbruksdepartementet, til innstillingen i Alstaheim-utvalget. Essensen i notatet var at åpnere konkurranse med andre land, at det skulle bli færre og større bruk og produksjonsfordelingen mellom sentrale og utkant-strøk skulle endres.
Som svar på Alstaheim-utvalget nedsatte NBS et eget utvalg med Helge Bergo som leder. Dette utvalget skulle være til støtte for NBS sine medlemmer i Alstadheim-utvalget.
Målene Bergo-utvalget satte opp var:
- Å dekke behovet for matvarer med høg kvalitet
- Å holde produksjonen oppe under skiftende vilkår
- Å holde vedlike og verne ressursgrunnlaget
- Å holde vedlike mangfoldet i økosystemene
- Å holde vedlike landskapet slik at det er til trivsel for folk
- Å gi landbruket flere gjøremål og gi bygda allsidige oppgaver
- Inntektsmålet skulle være jamstilling med andre grupper
- Effektivitetsmålet skulle bort.
Ambisiøse, men helt nødvendige målsettinger hvis utviklingen skulle snus fra avvikling til utvikling. Pengene skulle gå direkte til brukene og bygdene, og ikke stimulere til virksomhet utenfor bygda. Disse målsettingene er godt i tråd også med dagens utfordringer for jordbruket i Norge.
På ledermøtet på høsten var Alstaheim-utvalget det meste sentrale temaet. Utvalgsleder Håvard Alstadheim og Per Olaf Lundteigen la fram innstillinga fra flertallet og mindretallet. De var enige om at hovedmålet var matvaresikkerhet, men de var uenige om strategien for å nå målene.
Mange av lokallagslederne reagerte mot flertallets syn. Det var tydelig at det var Miljøfraksjonen som hadde støtte i møtet.
Kilder:
Fylkeslagets årsmeldinger, avisutklipp, boka Lundteigen, skrevet av Thomas Vermes.