– Når statlige tilskudd utbetales uten noen øvre grense, risikerer vi en strukturutvikling der stadig større oppfôringsenheter får mest støtte. Det er vanskelig å se hvordan det bidrar til målet om et landbruk med mange bruk over hele landet, sier Marianne Lunåsmo som sitter i forhandlingutvalget til NBS.
Klikk her for å lese rapporten.
Bestilling fra jordbruksoppgjøret
Rapporten ble bestilt etter jordbruksoppgjøret i 2025. Bakgrunnen var bekymring for at tilskuddene, som utbetales per kilo slakt uten noen øvre grense, kan bidra til en utvikling der produksjonen samles i stadig større enheter.
– Bekymringen henger også sammen med at det de siste årene har vært en økning i etableringen av slike framfôringsenheter, sier Lunåsmo.
Landbruksdirektoratet har kartlagt produksjonen på såkalte framfôringsenheter for storfe og vurdert om tilskuddsordningene bør endres.
Tilskudd uten tak
Kvalitetstilskuddet til storfekjøtt ble innført i 2014 for å stimulere til økt produksjon og bedre kjøttkvalitet, i en periode der Norge hadde underskudd på storfekjøtt. Tilskuddet utbetales per kilo slakt gjennom slakteriene. Distriktstilskuddet skal på sin side bidra til å jevne ut forskjeller i lønnsomhet og sikre produksjon i hele landet.
I 2025 ble det utbetalt rundt 472 millioner kroner i kvalitetstilskudd til over 9 000 storfekjøttprodusenter.
Men systemet er slik at det ikke finnes ingen øvre grense for hvor mye tilskudd en produsent kan motta.
Dette har vært en av hovedbekymringene fra deler av næringen. Når tilskuddene følger volumet av kjøtt, kan det også gi insentiver til å samle produksjonen i større oppfôringsenheter, ofte løsrevet fra gårdens eget ressursgrunnlag.
Ingen endring anbefales
Til tross for denne problemstillingen konkluderer Landbruksdirektoratet med at dagens ordning fungerer etter hensikten og fraråder å gjøre endringer.
Direktoratet peker blant annet på at store tilskuddsutbetalinger til enkeltforetak forekommer i begrenset omfang, framfôringsenheter ikke skiller seg tydelig ut når det gjelder arealgrunnlag per dyr og at et tak på tilskudd vil være komplisert å administrere og kan gi økte forvaltningskostnader.
Dermed anbefaler direktoratet at ordningen videreføres slik den er i dag.
Manglende strukturpolitikk
Spørsmålet er likevel om rapporten overser den langsiktige strukturutviklingen i norsk kjøttproduksjon.
– Norsk landbrukspolitikk har historisk hatt som mål å spre produksjonen på mange bruk og bygge på gårdens egne ressurser, sier Lunåsmo.
– Dette ligger også til grunn for konsesjonsordningene i svin og fjørfe, som nettopp skal forhindre en utvikling mot store, industrialiserte enheter. For storfekjøtt finnes ingen tilsvarende regulering, legger hun til.
Når tilskuddene i tillegg er volumbaserte og uten øvre grense, kan det bidra til en utvikling der produksjonen konsentreres i stadig større oppfôringsenheter.
Hva med dem som allerede har investert?
Et av argumentene i rapporten er at et tak på tilskudd kan ramme produsenter som allerede har tilpasset driften til større volum. Landbruksdirektoratet peker på at et tak kan føre til at «produsenter som allerede har tilrettelagt bedriften, kan få en situasjon der kapasiteten ikke utnyttes».
– Dette er en reell problemstilling. Samtidig er det ikke gitt at et eventuelt tak måtte hatt tilbakevirkende kraft, sier Lunåsmo.
Det finnes det flere eksempler på at strukturgrep innføres uten å ramme eksisterende produksjon direkte. Da taket på melkekvoter ble senket, gjaldt endringen ikke for dem som allerede hadde kvoter over det nye nivået.
– Et tilsvarende prinsipp kunne i teorien vært brukt også her: at et tak på tilskuddsgrunnlaget kun gjelder for framtidig produksjonsvekst. På den måten kunne man begrense ytterligere konsentrasjon i stadig større oppfôringsenheter, uten å gripe inn i investeringer som allerede er gjort, avslutter Lunåsmo.